We're accustomed to glamour in London SE26: Kelly Brook and Jason Statham used to live above the dentist. But when Anouska Hempel's heels hit the cracked cement of the parking space outside my flat, it's hard not to think of those Picture Post photographs of royalty visiting bombed-out families during the second world war. Her mission in my modest tract of suburbia is, however, about more than offering sympathy. Hempel—the woman who invented the boutique hotel before it bore any such proprietary name—has come to give me information for which, judging by the spreads in interiors magazines and anxious postings on online DIY forums, half the property-owners in the Western world seem desperate: how to give an ordinary home the look and the vibe of a five-star, £750-a-night hotel suite. To Hempelise, in this case, a modest conversion flat formed from the middle slice of a three-storey Victorian semi.
"You could do it," she says, casting an eye around my kitchen. "Anyone could do it. Absolutely no reason why not. But there has to be continuity between the rooms. A single idea must be followed through." She looks out wistfully over the fire escape. "And you'd have to buy the house next door, of course." That's a joke. I think.
...
It's worth pausing, though, to consider the oddness of this impulse. The hotel room is an amnesiac space. We would be troubled if it bore any sign of a previous occupant, particularly as many of us go to hotels in order to do things we would not do at home. We expect a hotel room to be cleaned as thoroughly as if a corpse had just been hauled from the bed. (In some cases, this will actually have happened.) The domestic interior embodies the opposite idea: it is a repository of memories. The story of its inhabitants ought to be there in the photos on the mantelpiece, the pictures on the wall, the books on the shelves. If hotel rooms were people, they would be smiling lobotomy patients or plausible psychopaths. | Vi er vant til glamour i London SE26: Kelly Brook og Jason Statham pleide å bo i etasjen over en tannlege. Men når hælene til Anouska Hempel slår ned i den sprukne sementen på parkeringsplassen utenfor leiligheten min, er det vanskelig å ikke tenke på bilder som ble publisert i magasinet Picture Post, av de kongelige på besøk hos utbombede familier under andre verdenskrig. Misjonen hennes i min beskjedne forstad, handler allikevel om noe mer enn å vise sin sympati. Hempel er kvinnen som oppfant boutique-hotellet, lenge før dette varemerket ble brukt. Hun har kommet hit for å gi meg den informasjon halvparten av alle boligeiere i den vestlige verden desperat har behov for, om vi skal tro alle interiørmagasiner og gjør-det-selv-programmer: Hvordan man kan gi et ordinært hjem stilen og følelsen til et femstjerners hotell, av den typen som koster 750 pund natta per suite. Det vil i dette tilfellet si at man skal Hempel-forvandle en beskjeden leilighet i den midterste etasjen av en ombygd treetasjers viktoriansk, vertikaldelt tomannsbolig. ”Du kan få det til," sier hun, og kaster et blikk rundt i kjøkkenet mitt. ”Hvem som helst kan få det til. Det er ingen grunn til å ikke gjøre det. Men det må være kontinuitet mellom rommene. Man må ha en bærende ide som gjennomføres overalt." Hun ser drømmende ut over branntrappen. "Og du må kjøpe huset ved siden av, selvfølgelig." Det siste er en spøk. Tror jeg. ... Det er grunn til å stoppe opp og tenke over hvor eiendommelig denne impulsen er. Hotellrom er steder uten minner. Det ville plage oss dersom det skulle finnes tegn der fra tidligere beboere, spesielt siden mange av oss bruker hoteller til å gjøre ting vi ikke ville gjort hjemme. Vi forventer oss at et hotellrom skal rengjøres like grundig som om et lik akkurat hadde blitt dradd ut av senga. (I noen tilfeller vil dette faktisk ha skjedd). Interiøret i et hjem bygger på den motsatte ideen: Det er et lagringssted for minner. Historien om de som bor der bør være til stede i familiebilder på peishylla, bilder på veggene, og bøker i bokhylla. Dersom hotellrom var folk, ville de være smilende lobotomipasienter, eller mulige psykopater.
|