| [...] Translators just didn't get recognition, they didn't expect to make much of a living, just get by. Very few people were actually trained as translators, but most had a solid college education and a solid knowledge of languages, at least their own language. I had a friend who fell exactly into that category and my circle of friends expanded to include other translators. I found them to be much more interesting as people, and discovered that we often had similar life experiences. I never had trouble making friends, but I always felt "different" and I'm sure they felt it too. When my friend retired, she recommended me as her replacement. I now entered the realm of Reinsurance, of which I knew nothing. I was also the only translator there, and didn't have much to fall back on. However, it was another notch up....
On my new job, I started looking through the files, asking questions and got the company to enroll me in Insurance courses. The College of Insurance was across the street, and I consulted fire codes, insurance policies and fire extinguisher catalogs in their library. I was learning what I had never had the luxury of being able to do before: research. The first time I had to translate a proposal for purposes of insurance of a nuclear plant, I got a call from the head man in that department, congratulating me on the job I had done. "Compares favorably with what we are used to," he said. What an upper! What happened was that I consulted a document in the files similar to the one I was tackling for guidance, but when I saw that my predecessor had used the word "nucleus" instead of "core", I realized that the files were useless to me. I went across the street to the library and looked up "nuclear plants." I immediately found all the terminology I needed.
It takes a great deal more than that to be a good translator these days, of course. [...] | [...] Oversettere fikk bare ikke anerkjennelse, de forventet ikke å tjene noe særlig til livets opphold, bare nok til å greie seg. Svært få mennesker var opplært til å bli oversettere, men de fleste hadde høyere utdanning og en solid kjennskap til språk, i alle fall til sitt eget språk. Jeg hadde en venninne som var akkurat i den kategorien, og omgangskretsen min inkluderte etter hvert flere oversettere. Jeg opplevde dem som mye mer interessante som mennesker, og oppdaget at vi ofte hadde samme livserfaringer. Jeg hadde ikke problemer med å få venner, men jeg følte meg alltid "annerledes" og jeg er sikker på at de følte det samme. Da venninnen min sluttet, anbefalte hun meg som sin etterfølger. Nå begav jeg meg inn i helt ukjent terreng, i bransjen for reassuranse. I tillegg var jeg den eneste oversetteren der, og jeg hadde ikke mye å støtte meg til. Likevel, det var et steg opp....
I den nye jobben begynte jeg å se gjennom arkivet og stille spørsmål. Jeg ba også om at selskapet meldte meg på flere kurs innen forsikring. En høyskole med utdanning innen forsikring lå rett over gaten, og jeg gikk til biblioteket der og satte meg inn i brannforskrifter, forsikringsbestemmelser og kataloger for brannslukningsapparater. Jeg var i ferd med å lære noe jeg aldri hadde hatt anledning til å bruke tid på før: research. Første gangen jeg måtte oversette et forslag til formål med forsikring av et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra avdelingslederen der han gratulerte meg for jobben jeg hadde gjort. "Sammenlignet med det vi er vant til, så er dette positivt", sa han. For en opptur! Det som skjedde var at jeg gikk gjennom et dokument i arkivet som lignet det jeg skulle gripe an, for å få litt veiledning. Men da jeg så at min forgjenger hadde brukt ordet "cellekjerne" i stedet for "kjerne", innså jeg at arkivet ikke var til noen nytte. Jeg gikk over gaten til biblioteket og slo opp "kjernekraftverk". Umiddelbart, fant jeg all terminologien jeg trengte.
For å være en god oversetter i dag, kreves det selvfølgelig mye mer enn det. [...] |
0
Winner 
Discuss this entry